Etter mange dagers forberedelser kunne vi endelig sette kursen mot Nghệ An for vår andre nødhjelpsaksjon. Vi forlot Huế i skumringen – da de siste trebåtene forsvant fra den stille Hương-elven, og byen sakte gikk til ro. I stillheten begynte vi vår reise – en reise båret av omsorg og medmenneskelighet.

Akkurat som sist visste vi at veien kom til å bli lang og krevende. Flommens herjinger hadde etterlatt dype spor: leirede veier, rasutsatte strekninger, ødelagte broer og landsbyer preget av ødeleggelse. Over 280 hus var blitt revet bort av vannmassene, og mer enn 2.000 hjem hadde fått store skader. Menneskene vi møtte hadde tomme blikk og stille tårer – som om de nettopp hadde våknet fra et mareritt.

Underveis ble vi stående fast i en trafikkork. Et ungt ektepar nærmet seg oss, tydelig preget av fortvilelse. Mannen sa med lav stemme:
– Vi vet dere har en plan og andre steder å besøke. Men vi har også mistet alt. Fordi vi bor langs hovedveien, har ingen hjelpegrupper stoppet her. Det har gått en uke, og ingen har kommet forbi…
Det var hjerteskjærende. Men fordi vi allerede hadde fordelt all nødhjelpen, svarte vi forsiktig:
– Vi forstår og føler med dere. Vi har et løfte å holde til befolkningen i Chiêu Lưu. Men hvis det blir noe til overs etter turen, skal vi komme tilbake.

For å nå landsbyene Lưu Hòa, Tạt Thoong og Lưu Thắng, måtte vi krysse en svekket hengebro – med høydebegrensning på 2,30 meter, nøyaktig lik lastebilens høyde. Vi måtte derfor tømme all last, kjøre bilen over, og deretter laste alt på igjen. Minibussen vår kom ikke over, så vi byttet til to mindre biler organisert av lokalbefolkningen.

De siste 21 kilometerne var spesielt krevende: smale, gjørmete veier gjennom bekker og elveleier. Ett eneste regnskyll kunne ha stengt oss inne i skogen over natten.
Men all slitenhet forsvant da vi så innbyggerne – fra de etniske gruppene Thái Trắng, H’Mông og Khơ Mú – komme gående mot utdelingsstedet. Barna var sølete og bustete, de eldre preget av mange dager i isolasjon. Først tre dager tidligere hadde de fått kontakt med omverdenen igjen – etter nesten ti døgn alene.
Glede lyste i øynene deres. Smilene var som sol etter regn. For mange var dette en festdag – en feiring av fellesskap og omsorg.

En eldre kvinne tok imot en gavepakke og sa rørt:
– Landsbyen er så takknemlig for at dere kom. Vi har aldri før fått så mye og så gjennomtenkt hjelp. Tusen takk.
Vi delte ut nærmere 160 gavepakker, hver til en verdi av 600.000 dong. Pakkene inneholdt blant annet vinterdyner, ris, nudler, baljer, såpe, vaskepulver, tørrmat, ferdiggrøt, oppvaskmiddel og flaskevann. I tillegg ga vi ut klær, skolehefter og melk – donert av to små barn, Sóc og Khuê (2 år), til barn i flomområdene. Vi samarbeidet også om utdeling av medisiner, sponset av legemiddelfirmaet Kim Vui, for å dekke akutte behov etter flommen.

Da solen gikk ned over Lưu Thắng, og regnet begynte å falle, tok vi farvel. Barna bar gaver på hodet – én hånd støttet baljen, den andre vinket. Bildene og minnene vil følge oss lenge.
Et lite lysglimt i alt det alvorlige
Da bilen var tømt, ble den 10 cm høyere og satt plutselig fast under høydebegrensningen. Hele gruppen – unge og eldre – hoppet opp i lasteplanet for å tynge bilen ned! Hver gang vi ble sittende fast, ropte vi i kor “Dzô ta!” og hoppet taktfast til bilen kom løs. Det tok over 30 minutter – men vi lo og samarbeidet hele veien.

På vegne av hele det frivillige teamet fra Phuc’s Fond vil vi uttrykke vår dypeste takknemlighet til alle sjenerøse støttespillere. Takket være dere kunne vi lindre noe av smerten og spre håp blant de som er hardest rammet.

En spesiell takk til Đại Thành Hotel for overnatting og varme rom, og til Đoan Trang for hjemmelagde måltider gjennom to travle dager.
Vi ønsker dere alle god helse, trygghet og indre fred – og takker for at dere er med på å spre kjærlighet der det trengs som mest.

Med vennlig hilsen,
Nguyen Quang Phuc