For en uke siden samlet tidligere og nåværende medlemmer av styret seg til en varm og meningsfull sammenkomst. Anledningen var den offisielle etableringen av organisasjonskomiteen for markeringen av 15-årsjubileet – både for stiftelsen av Phuc’s Fund og for anerkjennelsen som ikke-statlig organisasjon (INGO) fra vietnamesiske myndigheter. Jubileet bærer slagordet:
15 år med forbindelser – kjærlighet som sprer seg.

Femten år er kanskje ikke en lang tid i et menneskeliv, men det er mer enn nok til å skape vakre minner, sette spor og knytte sterke bånd mellom mennesker. I tiden fremover vil alle Phuc’s Funds aktiviteter bære preg av dette jubileet – en reise preget av deling, tillit og et vedvarende engasjement for fellesskapet.
I går kveld tok vi fatt på den første aktiviteten i jubileumsrekken: forberedelsene til den årlige stipendutdelingen for studenter ved Huế-universitetet.
Det som gjør dette ekstra spesielt, er at selv om Phuc’s Fund fyller 15 år i år, har stipendprogrammet i samarbeid med universitetet eksistert i mer enn 18 år. Allerede før dette samarbeidet organisasjonen med avisen Tuổi Trẻ for å støtte studenter som sto midt i store livsutfordringer.
Mens vi holdt på å skrive ut stipendbevisene, kom en forsiktig kommentar fra en av de yngre deltakerne:
– Kanskje læreren kunne signere på forhånd, så kan vi trykke signaturen? Nesten 300 bevis skal både signeres og stemples – det tar jo tid.

Forslaget var ikke urimelig. Spesielt ikke for oss som iblant kan kjenne på at arbeidet hoper seg opp. Men da jeg tenkte på øyeblikket når studentene mottar beviset sitt – hvis det bare var en trykt signatur, uten personlig nærvær – kjentes det ikke riktig.
Hver gang jeg signerer, ønsker jeg å lese navnet nøye. Stanse et lite øyeblikk. Sende en stille hilsen, et håp, en anerkjennelse. For det handler ikke bare om en signatur – det handler om å bekrefte hver enkelt students innsats og utholdenhet.

Da alle signaturene og stemplene var på plass, var medlemmene i veldedighetsgruppen allerede samlet. Noen sorterte, noen dobbeltsjekket, andre krysset av mot listene. Alle visste hva de skulle gjøre, uten at noen måtte instruere. På litt over en time var nærmere 300 stipendbevis ferdig klargjort – med riktig navn og nummer, pent organisert og klare til utdelingsdagen.
Å se dem arbeide så engasjert og samstemt styrker min overbevisning om det jeg alltid har vært stolt av: Phuc’s Fund er et fellesskap bygget på medmenneskelighet.

Her lærer man å legge bort misunnelse, fordommer og egoisme. Her får «jeg» gradvis vike plass for fellesskap, latter og ekte forståelse. Denne evnen til empati har blitt selve målestokken for hvem vi er – og gjør at Phuc’s Fund fortsatt er et sted mennesker i krevende livssituasjoner kan møte med tillit.

Femten år kan telles i kalenderår, men den virkelige verdien måles i takknemlige blikk, i smil som vokser frem etter tårer, og i håp som tennes i liv som nesten hadde mistet det.

Med vennlig hilsen
Nguyễn Quang Phục