Første natt tilbake i kjære Huế er overstått – lang, men samtidig altfor kort for en som stadig lengter etter søvn. Tidlig i morges, etter en melding fra Quốc Tri, møtte jeg presist som avtalt ved H.T.Lang-skolen, i tråd med aktivitetsplanen for gruppen. Med det samme jeg ankom, ble jeg møtt av kjente, varme smil – som solstråler på en Huế-morgen. Det føltes som om hele byen ønsket meg velkommen hjem.
Jeg fikk høre at ungdommene i gruppen pleier å si:
– Når læreren er med, må vi være punktlige. Han liker ikke forsinkelser.
Dagens program besto i å besøke fire familier i det tidligere Quảng Thành-området, alle støttet av Phuc’s Fond. Været var mildt. Noen dager tidligere hadde solen stekt over Huế, men akkurat i dag var luften kjøligere, vinden mykere – som om byen strakte ut armene og ønsket velkommen hjem den som hadde vært borte i det kalde Nord-Europa.
Selv uten den skarpe solen, var det varmt nok til at svetten sildret gjennom skjorten. Kroppen var fortsatt preget av søvnmangel, og selv om vi bare tilbakela under 40 kilometer, kjentes det ut som om øynene kunne lukke seg når som helst – under det gyldne sommerskinnet som farger Huế i sin vakreste drakt.
Første familie vi besøkte, var hos Nguyễn Thị Chanh. Jeg tok frem saksdokumentene fra april 2014, da hun først ble ført opp på listen over husholdninger støttet av Phuc’s Fond. Jeg husker fortsatt ordene jeg skrev den gang:
NGUYỄN THỊ CHANH, født 1958
Adresse: Làng Thành Trung, Quảng Thành, Quảng Điền
Foreldreløs fra ung alder, etterlatt i et forfallent hus sammen med en psykisk ustabil lillesøster. Søsteren, som aldri stiftet egen familie, fikk to barn – begge døvstumme. Bak deres uskyldige ansikter skjulte det seg dype sorger.
Uten fast arbeid eller jord å dyrke, og med et tungt ansvar på sine skuldre, valgte Chanh likevel å ta hånd om både søsteren og barna. Alle fire levde sammen i et gammelt hus, og livsgrunnlaget besto av noen få rader med grønnsaker hun pleiet hver dag. En historie som berører – smertefull, men også dypt rørende.
Da jeg besøkte henne igjen i dag, hang det et skilt foran huset:
“Et kjærlighetshjem donert av Phuc’s Fond – juni 2015”
Ti år er kanskje ikke mye i det store bildet, men det utgjør et helt kapittel i historien til en liten veldedig organisasjon som Phuc’s Fond. I løpet av disse årene har vi bygget utallige hjem, gravd brønner og brakt håp og verdighet til mange. Det er også tolv år siden vi først knyttet bånd til Chanh og hennes familie. I tolv år har frivillige kommet hver måned med gaver, glede og omsorg – takket være våre trofaste støttespillere.
Tolv år – nok til å se tidens spor i Chanh sitt ansikt, men også til å se barna vokse opp. Selv om deres liv leves i stillhet, uten ord, er de fortsatt omgitt av kjærlighet.
Generasjoner av frivillige har kommet og gått, men vår omsorg for denne familien har vært konstant. Dette er ikke bare en historie om frivillig innsats, men et vitnesbyrd om troen på medmenneskelighet – og om støtten fra dem som alltid har trodd på godhetens kraft.
Å HJELPE – Å SPRE KJÆRLIGHET
Med vennlig hilsen
Nguyễn Quang Phục