Hver sommer hvert år reiser jeg til hjemlandet for sommeraktiviteter. Det er veldig viktig for meg å være til stede der folk trenger hjelp når jeg har mulighet. Planen i dag er å besøke og dele ut månedlig gave til 10 husholdninger som bor rundt omring i 50km omkrets. Hver av disse familiene har sine forskjellige triste skjebner, men to av dem er mest ynkelige.

Den første er familien til Tran Thi Be født i 1989 og hennes mann Dang Duy Lanh født i 1985, de levde lykkelige sammen med 3 barn. Etter en stund med hard jobbing klarte de å bygge sitt eget hus. Men ingen vet hva fremtiden bringer, han ble utsatt for en arbeidsulykke som gjorde ham lam over halve kroppen. Etter 3 år med behandling var det fortsatt uten positiv resultater. Han er nå sengeliggende, og det er en stor belastning for kona. Hun har det heller ikke noe bedre, for 5 år siden var også hun utsatt for en arbeidsulykke og fikk en traumatisk hjerneskade og ansiktsskader. Hun måtte legges inn på sykehus i 3 måneder for behandling, og sjansen for å bli frisk er veldig liten. Allikevel må hun stelle sin sengeliggende mann samt oppdra tre små unger.

Den andre familien er Chi Tran Thi Hoa født i 1969 som nå bor sammen med sitt barn på 13 år og hennes to andre søsken på 49 og 39 år i et lite gammelt hus. Alle tre søsken lider av psykotisk sykdom som gir symptomer som fovirring, paranoia, språkforstyrrelser og selvmordstanker. Hver gang de får anfall gråter de og slår til hverandre som sinnssyke i mentalsykehus. Vanligvis tør ikke naboer komme bort før de roer seg ned, og så bringer de mat til dem. Hoa er eldste søster og hun har tilstrekkelig utseende til å bli utnyttet av flere menn med onde hensikter i landsbyen. Spesielt var det at en av dem lokket Hoa til å være hans andre kone for å føde en sønn som hans familie ønsket. Men da barnet ble født med downs syndrom nektet han farskap og ville ikke ha noe ansvar til barnet.

Da jeg gikk derfra fortsatte bilder av dem å kverne i hodet mitt. Jeg tenker på hva som kommer til å skje med dem senere i livet, hvis ingen kan hjelpe til, det må være veldig trist.

Med vennlig hilsen
Nguyen Quang Phuc.