Det finnes reiser som får deg til å vende hjem med langt lettere bagasje. Fordi alt du tok med deg, har du lagt igjen. Det eneste som blir igjen, er minnene, blikkene og de stille håndtrykkene som følger deg hele veien hjem.

Klokken halv sju om morgenen. Huế hadde ennå ikke helt våknet. Parfymeelven lå fortsatt innhyllet i et tynt slør av tåke, som et bånd av hvit silke. De mosekledde tegltakene i den keiserlige byen hvilte stille i den rene morgenluften. Den gamle citadellet virket fortsatt sovende, ennå ikke klar til å speile seg i det rolige vannet. Kortesjen fra Phuc’s Fond forlot stille Huế. Ingen sa særlig mye. Kanskje tenkte alle på stedet der hundrevis av mennesker om bare noen timer ville vente på oss. Ikke på gaver. Men på et øyeblikk av glede.

Mer enn en time senere stanset vi i Cam Lo. Dette området hadde en gang vært herjet av utallige bomber og kuler. I dag strekker grønne rismarker seg over landskapet, men under den fredelige jorden hviler blodet og knoklene til så mange som mistet livet. Krigen er for lengst over.
Men fattigdommen består fortsatt for mange mennesker. Etter å ha møtt medlemmene av Phuc’s Fond i Quảng Trị fortsatte gruppen vår mot Hai Lang. Veien var ikke lang. Men den var lang nok til at hver og en av oss kunne minne oss selv på at vi denne dagen måtte gi så mye kjærlighet vi kunne.

Så snart bussen stanset foran Hai Chanh grunn- og ungdomsskole, ble jeg stående helt stille.
Til tross for sommerregnet hadde hundrevis av lokale innbyggere og elever kommet svært tidlig.
Noen satt under trærne. Noen søkte ly under takutspringene. Noen holdt små barn i armene.
Noen støttet seg på spaserstokker. Klærne deres var prikket av regndråper. Likevel fantes det ingen utålmodighet i ansiktene deres. Bare blikk som var festet mot kortesjen vår. Jeg kjente plutselig en klump i halsen. De hadde ventet på oss svært lenge. Kanskje hadde ventingen i et liv preget av motgang blitt en form for håp.

Der var en eldre kvinne med helt hvitt hår. Da hun mottok den elektriske viften sin, holdt hun den tett inntil brystet. Hun sa ikke stort. Hun tok bare hånden min og holdt den fast. Hendene hennes var tynne og rynkete, merket av et langt liv i sol og vind. Hun smilte. Men øynene hennes var røde av tårer. Jeg smilte også. Men hjertet mitt snørte seg sammen. Da forsto jeg at … Noen takkens ord trenger aldri å bli sagt høyt.

Et lite barn strøk forsiktig over overflaten på en splitter ny skolepult. Barnet lot hånden gli lett over den, som om det var redd for at støv skulle legge seg på den. Så snudde barnet seg mot læreren og spurte: «Er denne virkelig min, lærer?» Et så uskyldig spørsmål. Likevel fikk det mange voksne til å snu seg bort for å tørke tårene. For det finnes ting som virker helt hverdagslige for oss. Men for et fattig barn kan de ha vært en drøm båret i hjertet gjennom mange år.

Noen barn fikk sin aller første sykkel. De sto lenge og bare så på den. De våget ikke å sette seg opp. De rakte bare forsiktig hånden frem og strøk over setet, som om de var redde for at den skulle forsvinne som en drøm. Fra i morgen blir skoleveien kortere. Men veien mot fremtiden deres har nettopp blitt litt lengre.

Så var det tid for lunsj. Mer enn to hundre og femti elever satt pent på rekke i skolegården.
Hvert barn hadde et brett med ris. Et måltid med kjøtt. Det høres så enkelt ut. Likevel er det for mange av barna her ikke noe de får oppleve hver dag. Latter fylte skolegården.
Noen spiste veldig fort. Andre la forsiktig til side et stykke kjøtt på brettet sitt og sa at de ville ta det med hjem til et yngre søsken. Jeg ble dypt rørt. Barn er av natur bekymringsløse.
Men fattigdommen hadde lært dem å dele allerede fra de var små.

Idag bidro Phuc’s Fond med:
– 139 gavepakker til fattige familier.
– 10 stipender, inkludert sykler, skolepulter, leselamper og skrivebøker, til elever i særlig vanskelige livssituasjoner.
– 140 sett med skoleutstyr til barneskoleelever.
Et «måltid med kjøtt» til mer enn 250 elever.
Den totale kostnaden for programmet var 165 750 000 vietnamesiske dong (VND).

Men hvis du spurte meg hva det mest verdifulle vi brakte med oss var … ville jeg ikke sagt at det var syklene. Ikke de elektriske viftene. Heller ikke riskornene eller konvoluttene med økonomisk støtte. Den mest verdifulle gaven … var å la mennesker som lever i fattigdom få vite at …de ikke er alene. At det et sted der ute fortsatt finnes mennesker som aldri har møtt dem, men som likevel bærer dem stille i sine tanker.

På veien tilbake til Huế hadde regnet stanset. Himmelen over Quảng Trị var forbløffende klar.
Alle i bilen var utslitte etter en lang dag. Likevel sovnet ingen. Kanskje fordi hver og en av oss hadde noe med seg hjem. Jeg … tok med meg smilet til den eldre kvinnen som holdt viften tett inntil seg. Blikket til den lille gutten som sto ved siden av den nye sykkelen sin. Og synet av barna som nøt et måltid med kjøtt som om de deltok i en stor fest. Da innså jeg … Veldedighet har aldri vært en reise delt mellom dem som gir og dem som mottar. Det er en reise der begge parter får noe. De får omtanke og omsorg.

Og vi får fornyet tro på menneskelig godhet. Jeg ønsker å rette en dyp og hjertelig takk til fru Hanna Phong, våre sponsorer, gavmilde støttespillere, frivillige og alle som med sin godhet gjorde dette meningsfulle programmet mulig. Hvert eneste bidrag, stort eller lite, ble forvandlet til smil over hele Hai Lang.
Og jeg tror … Så lenge mennesker fortsetter å bry seg om hverandre, vil denne verden alltid være et sted det er verdt å håpe på.

Med vennligg hilsen
Nguyen Quang Phuc.