Hver gang jeg reiser tilbake til hjembyen er jeg glad for gjensynet med slektninger, venner og alle Phuc’sfonds medlemmer. De er min glede og motivasjon som alltid gir meg energi til å fortsette på min uendelige reisen for å spre kjærlighet. Og ved denne anledning bruker jeg tid til å besøke vanskeligstilte. Uten å være til stede får man ikke oppleve hvor stusselig de har det og hva har de på hjertet.

I går tirsdag 18.07.23 med veiledning Quốc Tri, Phuc’sfonds medlemmer og Chương Jôn Đặng fra Atlanta reiste vi ut på tur til 7 fattige husstander. Hver av dem har sin unike situasjon, men felles tragiske skjebne. Jeg vil nå fortelle om 2 tragiske hendelser.

Den første er Hoang Thi Mau på 80 år har en sønn på 40 år. Da hun var ung valgte hun selv å være singel for å ta vare på sine foreldre, så da hennes foreldre døde var hun for gammel til å gifte seg. For å unngå å være ensom resten av livet skaffet hun seg et barn utenfor ekteskapet. Da barnet var en måned gammel hadde det høy feber, men hun har ikke penger til legebesøk og trodde det vil gå over etter par dager. Men det har ble bare verre og barnet fikk anfall. Da tok hun sønnen med til sykehus, men det var for sent til å unngå skader. Barnets kropp krympet sammen og han ble avhengig av fullt tilsyn og pleie fra moren. Hun triller sønnen med seg over alt for å selge lodd. Moren forteller at en gang i koronaperioden var hun syk og måtte i isolat. Da trodde han at moren var død, og det gjorde ham så vondt at han skrek hver natt så høyt at han vekket hele nabolaget.

Moren forteller videre at de pengene hun har fått i dag skal spares til min siste dag, så vil hun kjøpe en god middag til sønnen med gift i så han ikke må være alene og ha det vondt. De fikk et nytt hus av Phuc’sfond og har også fått månedlig støtte siden 2014.

Den andre skjebnen er tvillingene Nguyen Van Huy- Nguyen Van Hoang som er 17 år gamle. De to barna var normale ved fødselen, men da de var ett år gamle ble de rammet av sykdom. Familien er fattig og hadde ikke muligheter til å skaffe rettidig behandling. Etter en stund tilstand utviklet barna cerebral parese og legen kunne ikke gjøre noe med det. Med all mulig morskjærlighet pleier og steller moren barna uten å klage et ord, men hun sier at hun føler seg sønderknust hver gang hun ser på dem. De har også en datter som går i sjette klasse og får støtte av Phuc’sfond, slik at hun får forutsetninger til skolegang.

Da jeg gikk fra huset deres var jeg så preget av situasjonen at det tok litt tid før jeg kunne finne fram nøkkelen og starte motorsykkelen. Bildet av de syke barna er fortsatt i hodet mitt og det gjør meg trist.

Familie får støttes av Phuc’sfond 1.000.000vnd hver måned og i tillegg får datteren stipend med 600.000vnd til skolegang gjennom Thap Sang Uoc Mo programmet. Jeg vet ikke hva som vil skje med disse barna når mødrene ikke lever lenger, og om jeg har fortsatt midler til å hjelpe dem, tanken på det svir i øyene. Jeg satte meg på motorsykkelen og kjørte derfra med et tungt hjerte.

Med vennlig hilsen
Nguyen Quang Phuc.